Barn, ikkje tenar

No skal du få vere barn, og ikkje tenar
No kan du vere liten, ikkje stor
Ingen spør deg kva du syns og kva du menar
det e'kje du som skal forsvare Mitt ord

No skal du få sleppe hendene dine langs sida
du må'kje tru at du skal bere meg
Som om eg må holdast oppe heile tida
ikkje gløym at det er eg som bere deg.

No skal du få vere svak, legg bort din styrke
Eg lever fortsatt, sjølv når du er død.
Det er faren når mitt ord har blitt ditt yrke:
du tenker mest på alle andre du skal fø.

No skal du få lov å lytte, ikkje tale
no kan du ta imot, og ikkje gje
Du kan gråte ut for alt som har gått gale
eg vil holde deg og gje deg av min fred.

Eg ropar igjen, har prøvd så monge gonger:
Eg elskar deg, mitt barn, eg elskar deg!
Du er ikkje uunnværlig som min tenar
men som barnet mitt er du umistelig.

Av Sølvi Hopland

Salme 23

Fjoråret var et innholdsrikt år på mange vis. Det var et år med kontraster, med opp- og nedturer. Ved flere anledninger ble jeg hilst med salme 23, en salme som er svært godt kjent, men som stadig kan gi ny mening. For meg er det viktigste å ta med at jeg har et mål, en hvile i vente, men også at jeg er på vei. Og på denne veien kan jeg gå i trygghet, selv om terrenget varierer. Innimellom tunge etapper, er det pauser og tid for hvile og rekreasjon.


Her gjengir jeg salmen med den nynorske oversettelsen fra 1938.

Herren er min hyrding, det vantar meg ingen ting. Han fører meg til læger på grøne engjar; han leider meg til vatn der eg finn kvila. Han kveikjer mi sjel, han fører meg på rettferds stigar for sitt namn skuld. Endå um eg skulde ganga i daugeskuggens dal, so ottast eg ikkje for noko vondt; for du er med meg, din kjepp og din stav dei trøystar meg. Du dukar bord åt meg framfor augo på mine fiendar, du salvar mitt hovud med olje; det fløder yver mitt staup. Berre lukka og miskunn skal fylgja meg alle mine levedagar, og eg skal bu i Herrens hus i ævelengd.

TUNG TIDS TALE

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm!

-Halldis Moren Vesaas

Nedover

Ned

  ned

   ned

    ned

     ned

      ned

       ned til det stopper. Stopp. Helt til

                                                         bunnen

                                                             ramler

                                                                       ut

                                                                            .

                                                                              .

                                                                                .

                                                                                  .

                                                                                    .

                                                                                      .

Skyfri himmel

Det einaste hu ønska seg det
va ein solskinnsdag - skyfri himmel
ein problemfri time i
gode venners lag - nykter, men svimmel
svimmel av glede - så glad for litt fred
det e'kje for møkje å ønska seg det
men hu vett det ska noke te
det e for tidå ikkje sånn livet e

Det va'kje sånn det sko vær
det va'kje sånn det sko bli
hu drømte som litå om
ei møkje bedre tid
hu drømte om det goda hu aldri fekk
alt sko bli bra bare hu kom seg vekk
det blei aldri slik
ein blir såra av for mange svik

Dagen gjør vondt
og lyset e ingen venn
det e tryggast i mørket
med skoddene igjen
det e'kje alltid alt e lika kjekt å se
det kan vær greit å sleppa lys på det ein drive med
det va'kje sånn det sko vær
men mørket har et grådig begjær
Det e tungt å ta tebake ein barndom som e tatt
for kvert mislykka forsøk, blir ein bare mer forlatt

-Bjørn Eidsvåg

BLINDFOLDED

Denne sangen finnes på ei plate jeg fikk i sommer. Jeg har pleid å finne trøst og støtte i musikk, og har tatt frem passende musikk fra CD-hylla eller nettet. I sommer var jeg inne i en spesielt vanskelig periode, og fant ikke den hjelp i musikken som jeg er vant til. Da jeg hørte gjennom denne plata ("Dont want to live in this ghost city" av Hakon), skjønte jeg at det var noe i det musikalske uttrykket jeg hadde savnet. Både tekst og toner gav meg noe jeg trengte akkurat da. Om interesse for mer, sjekk ut www.hakonmusic.com.

Curious about what to come
I cannot see 'cause this fog isn't lifting
I want to be Where you want me to be
How can I see? I'm blindfolded

Curious about where to go
Many roads that I can follow
Is this where you want me to go?
How can I see? I'm blindfolded

You say: Sit on my lap and close your eyes
I know where to lead you I don't want to leave you
I have you where I want you to be
Trust in mw, 'cause you're blindfolded

Swimming in this sea of doubt
Trying to keep myself from drowning
A still, small voice whispers Trust in me
I'll show you how to walk on water

Berg og dalbane

Ja, for jeg er av dem som mener at livet er som en berg og dalbane. Jeg er også av dem som er begeistret for slike fornøyelsesparkinnretninger, ja, jeg har til og med tatt en (tidligere?) Guinness rekordholder i sitt slag. For jeg har kjørt den banen som for noen år siden hadde flest vridninger rundt, slik at passasjerene sitter oppned =D Det var veldig kjekt å fyke rundt i den!

Når livet derimot oppfører seg som en berg og dalbane, da er det ikke like kjekt. Jovisst er det kjekt å ha variasjon i hverdagen, men alt med måte. Dessuten er det mer som at denne livets bane ikke alltid drives utenfra, men det er mer som en "Flintstone-bil-patent". Her må beina brukes for å komme opp enkelte bakker, og de er eneste form for brems. Det kan bli slitsomt i lengden. Også de uforutsigbare vekslingene mellom å være på topp og å være på bunn, tar på, spesielt når de skjer hurtig.

Jeg ville likevel ikke byttet ut livets berg og dalbane med en trikk. Det ville igjen blitt for kjedelig for meg. Lite variasjon og lav fart. Nei, jeg ville heller hatt en bane med mindre hyppige skiftninger mellom topp og bunn. Noen lengre strekker. Installert brems. Og selvregulert reservemotor når beina blir trett.

Ellers er det jo kjekt med variasjon, og jeg fryder meg når jeg er på topp og ser utover. For så, et øyeblikk etterpå, suse i nedoverbakke med herlig sug i magen! =) Det er veldig kjekt å ha litt ekstra energi og kjenne lysten til å gjøre ting. Noe mindre kjekt er det å nå bunnen med tretthet og smerter, og ta fatt på oppoverbakken som jeg sjelden kjenner til lengden av.

Vel, jeg legger herved inn en bestilling på en bedre tilpasset bane -etter min smak. Ferdigstilt til bruk: helst i løpet av høsten 2010. :D