Ny blogg opprettet

Kan like godt dele link til den nye bloggen allerede. Kun to innlegg så langt, men det kommer nok mer etterhvert.

 http://megogmyalgiskencefalopati.blogspot.no/

Long time...

Nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet noe her, og det har skjedd mye siden den gang. Jeg har brukt Facebook litt mer til å "blåse ut" og til å fortelle om oppturer og nedturer, men nå tenker jeg det er på tide å blogge litt igjen. Da ting har endret seg en del, så velger jeg nå å gå i gang med en ny blogg. Og når jeg er kommet litt i gang der, så skal jeg "offentliggjøre" den. Ikke fordi jeg mener å ha en stor skare lesere verken her eller der, men bare om noe som dropper innom denne siden skulle være interesserte i fortsettelsen. Og så kan de av mine Facebook-venner som skulle lure litt på hvordan det står til sånn egentlig, titte innom der og så slipper resten av gjengen å bli brydd med slikt. Inntil da; ha en fortreffelig sommer!

Barn, ikkje tenar

No skal du få vere barn, og ikkje tenar
No kan du vere liten, ikkje stor
Ingen spør deg kva du syns og kva du menar
det e'kje du som skal forsvare Mitt ord

No skal du få sleppe hendene dine langs sida
du må'kje tru at du skal bere meg
Som om eg må holdast oppe heile tida
ikkje gløym at det er eg som bere deg.

No skal du få vere svak, legg bort din styrke
Eg lever fortsatt, sjølv når du er død.
Det er faren når mitt ord har blitt ditt yrke:
du tenker mest på alle andre du skal fø.

No skal du få lov å lytte, ikkje tale
no kan du ta imot, og ikkje gje
Du kan gråte ut for alt som har gått gale
eg vil holde deg og gje deg av min fred.

Eg ropar igjen, har prøvd så monge gonger:
Eg elskar deg, mitt barn, eg elskar deg!
Du er ikkje uunnværlig som min tenar
men som barnet mitt er du umistelig.

Av Sølvi Hopland

Salme 23

Fjoråret var et innholdsrikt år på mange vis. Det var et år med kontraster, med opp- og nedturer. Ved flere anledninger ble jeg hilst med salme 23, en salme som er svært godt kjent, men som stadig kan gi ny mening. For meg er det viktigste å ta med at jeg har et mål, en hvile i vente, men også at jeg er på vei. Og på denne veien kan jeg gå i trygghet, selv om terrenget varierer. Innimellom tunge etapper, er det pauser og tid for hvile og rekreasjon.


Her gjengir jeg salmen med den nynorske oversettelsen fra 1938.

Herren er min hyrding, det vantar meg ingen ting. Han fører meg til læger på grøne engjar; han leider meg til vatn der eg finn kvila. Han kveikjer mi sjel, han fører meg på rettferds stigar for sitt namn skuld. Endå um eg skulde ganga i daugeskuggens dal, so ottast eg ikkje for noko vondt; for du er med meg, din kjepp og din stav dei trøystar meg. Du dukar bord åt meg framfor augo på mine fiendar, du salvar mitt hovud med olje; det fløder yver mitt staup. Berre lukka og miskunn skal fylgja meg alle mine levedagar, og eg skal bu i Herrens hus i ævelengd.

TUNG TIDS TALE

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm!

-Halldis Moren Vesaas

Nedover

Ned

  ned

   ned

    ned

     ned

      ned

       ned til det stopper. Stopp. Helt til

                                                         bunnen

                                                             ramler

                                                                       ut

                                                                            .

                                                                              .

                                                                                .

                                                                                  .

                                                                                    .

                                                                                      .

Skyfri himmel

Det einaste hu ønska seg det
va ein solskinnsdag - skyfri himmel
ein problemfri time i
gode venners lag - nykter, men svimmel
svimmel av glede - så glad for litt fred
det e'kje for møkje å ønska seg det
men hu vett det ska noke te
det e for tidå ikkje sånn livet e

Det va'kje sånn det sko vær
det va'kje sånn det sko bli
hu drømte som litå om
ei møkje bedre tid
hu drømte om det goda hu aldri fekk
alt sko bli bra bare hu kom seg vekk
det blei aldri slik
ein blir såra av for mange svik

Dagen gjør vondt
og lyset e ingen venn
det e tryggast i mørket
med skoddene igjen
det e'kje alltid alt e lika kjekt å se
det kan vær greit å sleppa lys på det ein drive med
det va'kje sånn det sko vær
men mørket har et grådig begjær
Det e tungt å ta tebake ein barndom som e tatt
for kvert mislykka forsøk, blir ein bare mer forlatt

-Bjørn Eidsvåg