Gi meg styrke til å forandre det jeg kan,
sinnsro til å akseptere det jeg ikke kan forandre,
og visdom til å se forskjellen
-Frans av Assissi
torsdag 22. april 2010
onsdag 21. april 2010
Fru Strert
Kjære glemmeboka mi! Ü
Ja, så har jeg atter en gang fått brev i posten. To stykker til og med. På videregående syns jeg det var stas med brev. Nå har jeg nærmest aversjon mot den slags, i alle fall om det er med trykket skrift eller er med påtrykket logo. Det var to slike jeg mottok i dag. I utgangspunktet er jeg taknemmelig for å leve i et land som har ulike system for å hjelpe de som skulle trenge hjelp av forskjellig karakter. Frustrasjonen oppsto da jeg a) til stadighet må lese massevis av informasjon. Informasjonen er som oftest formulert slik at jeg uansett må ha hjelp av fagfolk for å tolke hva som gjelder, om noe, i mitt tilfelle. b) igjen og igjen må fylle ut skjemaer og dokumentere mitt liv både i fortid, nåtid og helst med også hva som gjelder i fremtid. c) må forholde meg til en rekke mennesker som ikke ser ut til å kunne samarbeide ifht allerede gitt informasjon. Ja, jeg ble faktisk glad da jeg fikk vite at jeg hadde egen saksbehandler. Så bra var dette at jeg tok kontakt med vedkommende. Da var det slutt på gleden. Min saksbehandler kunne ikke få opp noen informasjon om med pga. at posten hadde inne to adresser på meg og at systemet som denne saksbehandleren måtte forholde seg til valgte å plassere meg på den syv år gamle adressen. Flaks at alle andre system, f.eks. skatteetatens og lånekassens, velger å knytte meg opp til min nåværende adresse! :D Jeg har fortsatt ikke fått møtt min saksbehandler. Jeg skulle ikke ringe, men vedkommende skal ringe meg. (Ja, den klassiske setningen etter en dårlig date eller jobbintervju, som betyr "du er uønsket"...)
Heldigvis har jeg rå til å kjøpe frimerker, konvolutter, printerpapir og betale for telefonen min. Heldigvis har jeg tid til å bla gjennom mine forskjellige permer og kopiere opp dokumenter i hist og pist. Heldigvis har jeg mulighet til å kjøre hit og dit for å treffe ulike mennesker og hente/bringe det som skulle trengs. Uheldigvis er jeg syk og ønsker å bruke min energi på helt andre ting, feks. prøve å bli frisk. Uheldigvis lar jeg meg lett frustrere over byråkrati, intrikat formulert informasjon, kompliserte og dårlig formulerte skjemaer, etc. Jeg hadde egentlig slått meg til ro med at jeg, etter noen slike "runder" tidligere, at jeg ikke skulle få noen økonomisk kompensasjon før evt. 52 magiske uker hadde gått. Så ble jeg oppringt av ei, som faktisk får pluss i margen, som fortalte det er kommet inn en ny ordning fra 1.mars i år. Og så ble det visst på 'an igjen. Kanskje får jeg en avtale med min saksbehandler en dag. Kanskje får jeg mer informasjon og andre skjemaer. Kanskje finner vi ut at jeg faller inn under den nye ordningen og kan motta "lønn for strevet". Kanskje finner vi ut at jeg nok en gang faller mellom alle stoler. Tiden vil vise.
Mvh Fru Strert
Ja, så har jeg atter en gang fått brev i posten. To stykker til og med. På videregående syns jeg det var stas med brev. Nå har jeg nærmest aversjon mot den slags, i alle fall om det er med trykket skrift eller er med påtrykket logo. Det var to slike jeg mottok i dag. I utgangspunktet er jeg taknemmelig for å leve i et land som har ulike system for å hjelpe de som skulle trenge hjelp av forskjellig karakter. Frustrasjonen oppsto da jeg a) til stadighet må lese massevis av informasjon. Informasjonen er som oftest formulert slik at jeg uansett må ha hjelp av fagfolk for å tolke hva som gjelder, om noe, i mitt tilfelle. b) igjen og igjen må fylle ut skjemaer og dokumentere mitt liv både i fortid, nåtid og helst med også hva som gjelder i fremtid. c) må forholde meg til en rekke mennesker som ikke ser ut til å kunne samarbeide ifht allerede gitt informasjon. Ja, jeg ble faktisk glad da jeg fikk vite at jeg hadde egen saksbehandler. Så bra var dette at jeg tok kontakt med vedkommende. Da var det slutt på gleden. Min saksbehandler kunne ikke få opp noen informasjon om med pga. at posten hadde inne to adresser på meg og at systemet som denne saksbehandleren måtte forholde seg til valgte å plassere meg på den syv år gamle adressen. Flaks at alle andre system, f.eks. skatteetatens og lånekassens, velger å knytte meg opp til min nåværende adresse! :D Jeg har fortsatt ikke fått møtt min saksbehandler. Jeg skulle ikke ringe, men vedkommende skal ringe meg. (Ja, den klassiske setningen etter en dårlig date eller jobbintervju, som betyr "du er uønsket"...)
Heldigvis har jeg rå til å kjøpe frimerker, konvolutter, printerpapir og betale for telefonen min. Heldigvis har jeg tid til å bla gjennom mine forskjellige permer og kopiere opp dokumenter i hist og pist. Heldigvis har jeg mulighet til å kjøre hit og dit for å treffe ulike mennesker og hente/bringe det som skulle trengs. Uheldigvis er jeg syk og ønsker å bruke min energi på helt andre ting, feks. prøve å bli frisk. Uheldigvis lar jeg meg lett frustrere over byråkrati, intrikat formulert informasjon, kompliserte og dårlig formulerte skjemaer, etc. Jeg hadde egentlig slått meg til ro med at jeg, etter noen slike "runder" tidligere, at jeg ikke skulle få noen økonomisk kompensasjon før evt. 52 magiske uker hadde gått. Så ble jeg oppringt av ei, som faktisk får pluss i margen, som fortalte det er kommet inn en ny ordning fra 1.mars i år. Og så ble det visst på 'an igjen. Kanskje får jeg en avtale med min saksbehandler en dag. Kanskje får jeg mer informasjon og andre skjemaer. Kanskje finner vi ut at jeg faller inn under den nye ordningen og kan motta "lønn for strevet". Kanskje finner vi ut at jeg nok en gang faller mellom alle stoler. Tiden vil vise.
Mvh Fru Strert
onsdag 14. april 2010
Springtime!
Her følger et utdrag fra begynnelsen på boka "The Wind in the Willows" av K. Grahame. Bare én ting å si først: Enjoy! =)
The Mole had been working very hard all the morning, spring-cleaning his little home. First with brooms, then with dusters; then on ladders and steps and chairs, with a brush and a pail of whitewash; till he had dust in his throat and eyes, and splashes of whitewash all over his black fur, and an aching back and weary arms. Spring was moving in the air above and in the earth below and around him, penetrating even his dark and lowly little house with its spirit of divine discontent and longing. It was a small wonder, then, that he suddenly flung down his brush on the floor, said "Bother!" and "O blow!" and also "Hang spring-cleaning!" and bolted out of the house without even waiting to put on his coat. Something up above was calling him imperiously, and he made for the steep little tunnel which answered in his case to the gravelled carriage-drive owned by animals whose residences are near to the sun and air. So he scraped and scratched and scrabbled and scrooged, and then he scrooged again and scrabbled and scratched and scraped, working busily with his little paws and muttering to himself, "Up we go! Up we go!" till at last, pop! his snout came out into the sunlight, and he found himself rolling in the warm grass of a great meadow.
The Mole had been working very hard all the morning, spring-cleaning his little home. First with brooms, then with dusters; then on ladders and steps and chairs, with a brush and a pail of whitewash; till he had dust in his throat and eyes, and splashes of whitewash all over his black fur, and an aching back and weary arms. Spring was moving in the air above and in the earth below and around him, penetrating even his dark and lowly little house with its spirit of divine discontent and longing. It was a small wonder, then, that he suddenly flung down his brush on the floor, said "Bother!" and "O blow!" and also "Hang spring-cleaning!" and bolted out of the house without even waiting to put on his coat. Something up above was calling him imperiously, and he made for the steep little tunnel which answered in his case to the gravelled carriage-drive owned by animals whose residences are near to the sun and air. So he scraped and scratched and scrabbled and scrooged, and then he scrooged again and scrabbled and scratched and scraped, working busily with his little paws and muttering to himself, "Up we go! Up we go!" till at last, pop! his snout came out into the sunlight, and he found himself rolling in the warm grass of a great meadow.
Abonner på:
Innlegg (Atom)