fredag 26. mars 2010

Om å kaste anker

Jeg har vokst opp på ei øy, og har vært omkranset av sjø i mange år. Det har blitt noen timer på sjøen opp gjennom årene. Noen sjøulk er jeg ikke, og jeg skal ikke skryte på meg at jeg kan dette med båter i videre grad heller. Men noe har jeg nå fått med meg. For eksempel litt om dette med å kaste anker. Det kan gjøres på solrike sommerdager, for å holde båten i passe avstand til den lille bergknatten man ønsker å grille på. Eller det kan gjøres en stormfull vinterdag, for å unngå at båten skal bli knust mot land. Uansett er det et vesentlig poeng å kaste ankeret ut i sjøen. Ikke en båt ved siden av eller ned i egen lugar. Og så satser man på at ankeret legger seg bra tilrette der nede, og ved behov finner solid feste.

Ankeret har blitt et symbol på håpet. Det er mye vi kan håpe på, men når vi håper, så innebærer det faktorer som er utenfor oss selv. Når jeg, billedlig talt, er ute i vinterstormene, så må jeg sette mitt håp til noe utenfor meg selv. Jeg kan ikke håpe på at verken jeg selv eller de rundt meg er sterke nok til å hamle opp med bølgene. Da må jeg kaste ankeret ut i sjøen og håpe på noe som jeg ikke ser. Jeg trenger ikke se noen utvei, være både svak og rådvill, men min siste redning er å håpe på Han som Er. Håpe at Han kan holde meg vekk fra det som ellers vil knuse meg. Og så vil stormen stilne etterhvert. Slik har det i alle fall fungert til nå.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar